SAI
BABAS GRØNNE DIAMANT ER UEKTE, FASTSLÅR ANERKJENT DANSK DIAMANTEKSPERT
Av Robert Priddy, forhenværende leder av Sathya Sai-organisasjonen i Norge i nesten to tiår.
Hr. Hertz forsikret oss om at han uten tvil kunne fastslå at stenen ikke var naturlig, men kunstig eller ’syntetisk’– altså fremstilt av mennesker og ikke av naturen. Filmen av besøket til den kjente juveleren i København inkluderer et kort intervju med meg, der jeg kommenterer dette. Dette innslaget er en del av en avslørende tv-serie om paranormale krefter i fire deler -"En fornemmelse av snyd", som blir vist på dansk riks-tv (DR1) på torsdager nå i april, 2003. (Se noen forhåndsbilder av saken).
At stenen er uekte, står helt i motsetning til hva Sai Baba lot oss forstå da han ga den til meg under et intervju den 23. desember 1986. Det var noe jeg aldri ba om, men å takke nei i den situasjonen var helt utenkelig. Men aldri mer! Andre tilhengere sa at det var en meget stor ære, og - inntil da – hadde svært få personer fått så store, grønne ’diamantringer’. Blant de få som hadde, var:
1) den internasjonale formannen for Sathya Sai-organisasjonen, Indulal Shah,
2) lederen for administrasjonen ved Vidyagiri-universitetet i Puttaparthi, Kanhaia Jee,
3) Victor Kanu,
4) Antonio Craxi og
5) Robert Bruce. (Apropos – fru Craxi hevdet at de grønne ringene var ’kraftringer’, men hennes mann klarte likevel ikke å hjelpe sin bror, Bettino Craxi, til å beholde makten (og heller ikke gjennom mafiaforbindelsene sine, for den saks skyld.) Hr. B. Craxi, som besøkte Sathya Sai Baba i Puttaparthi mens han var statsminister i Italia, døde nylig som forbryter i eksil i Tunis, dit han hadde flyktet unna en fengselsdom i Italia på ca. 18 år, samt kjempestore bøter. I etterkant hadde Sai Baba god anledning til å avkrefte at det var en ekte, grønn diamant han hadde gitt meg, for i 1994 tok han i mot boken min, ”Source of the Dream”, og signerte den på innsiden av omslaget. I boken er den grønne ’diamanten’ avbildet meget klart, og det som Sai Baba sa til meg da han ga den til meg, er ordrett sitert (se under). Sai Baba skulle angivelig vite hva som finnes i enhver bok (og alt overalt), og det er også akkurat det han har sagt offentlig mange ganger. Derfor kan han ikke på noen måte fritas for å ha opptrådt bedragerisk.
Mange Sai-tilbedere er så forblindet at de bortforklarer slike fakta på alle tenkelige måter. Derfor vil jeg forsikre alle om at da hr. Hertz satte stenen tilbake i ringen igjen etter at han hadde tatt den ut, var det den opprinnelige stenen han satte tilbake, og ikke en juksesten han hadde byttet den ut med. Jeg kan si dette med sikkerhet, for når jeg undersøker stenen gjennom et sterkt forstørresesglass, kan jeg se de samme få, bittesmå flekkene i den, og de samme bittesmå, brutte slipekantene på stenen etter hard bruk er fortsatt der. Så stenen er nøyaktig den samme som før. Disse nye og ubstridelige opplysningene understøtter meget sterkt David Baileys påstander i hans lange avsløringsskrift ”The Findings ”, om et lignende funn med en såkalt æ’diamantring’ han hadde fått av Sai Baba. Det er synd at han ikke fikk det filmet og dokumentert med fotos etc., da han i 1999 dro til en juveler i Hyderabad, som faktisk laget slike ringer for Sai Baba. I likhet med mange andre var jeg den gangen ikke overbevist av David Baileys korte beretning om dette (selv om jeg allerede var i sterk tvil om Sai Baba og var blitt usikker på om ringen min var ekte). Også juveleren i Hyderabad (Bailey oppga ikke adressen hans) viste ham angivelig at sølvfolie var blitt plassert bak den tette infatningen bak stenen for å skape en silhuett. Han demonstrerte hvordan han selv gjorde dette og plasserte folien på en svartmalt bakgrunn. Hr. Hertz informerte meg om at denne fremgangsmåten for å forsterke briljansen i slike ringer – selv de med ekte diamanter – ble brukt tilbake i det attende århundret i Portugal og andre steder. Dette var lenge før mer moderne diamantsliping fikk diamanter og andre edelstener til å skinne fullkomment og gjorde det overflødig å bruke tett innfatning med sølvfolie under stenen. (Portugal koloniserte forresten Goa, der inderne sikkert også kunne ha lært seg denne teknikken, eller kanskje vice versa.)
Jeg hadde av og til lurt på om disse stenene var ekte, som f.eks. da jeg så den ca. 1 karat store, grønne stenen i en ring som kona til Maynard Ferguson hadde. Hun sa til min kone og meg at ringen var veldig ”nedslitt ” fordi hun hadde hatt den på seg hele tiden, også når hun vasket opp og gjorde husarbeid. Den grønne stenen så virkelig matt og nedslitt ut. Det samme gjaldt den hvite (klare) ’diamanten’ av samme størrelse som Ron Laing hadde da vi besøkte ham og hans kone, Peggy Mason, i Tunbridge Wells, England, i 1987. Ron Laing sa at han var blitt fortalt at det var en diamant. Men diamanter kan simpelthen ikke få riper unntatt fra en annen diamant. Jeg holdt den og så nøye på den, for den var så slitt at den så mer ut som et stykke kraftig nedskurt glass. åi hvert fall lure på nå, hvordan i all verden jeg kunne fortsette å tro at Sai Babas påstander om at dette var diamanter, var sanne, etter at jeg så de ’slitte ringene ’. Men slik er troens makt, den kaster tydeligvis alle fornuftige hindringer overbord. Men den kan selvfølgelig også lett etterlate deg på dypet uten årer hvis du lar deg føre for langt av gårde med strømmen. Jeg har en snikende følelse av at selv om jeg ikke ønsket å tro at jeg var mer velsignet enn andre, så streifet tanken meg at Ron Laings og fru Fergusons stener muligens var blitt matte fordi de ikke hadde sterk nok tro (i virkeligheten så hadde de alt for sterk tro på Sai Baba og mesteparten av det som ble sagt om ham, - til n ’te grad, stakkars mennesker!) Den gangen kunne jeg kunne ikke annet enn å lure på om stenene var juksediamanter (en ubehagelig tanke som jeg raskt avviste fordi jeg også trodde eller virkelig håpet at min egen var ekte). Tilhengere bruker denne dobbelttenkningen i alle slags tilfeller som dette ... alt ubehagelig som Sai Baba sier eller gjør mot dem tilskrives deres dårlige karma, dårlige handlinger etc. Stort sett, og på grunn av at Sai Baba stadig preker om det, går en ut fra at det er mangel på fast tro som gjør at andre opplever den slags skuffelser. Jeg har hørt den slags åndssvake hykleri fra forskjellige tilhengere ... de som tviler har ikke stor nok tro, så på lang avstand forandrer Sai Baba gjenstandene slik at de mister sin opprinnelige natur (og også sin ’åndelige kraft ’). > Mange andre har hevdet at hvis en oppfører seg dårlig eller tviler på Sai Babas uforfalskethet etc., så kan f.eks. en ring forsvinne uansett hvor en befinner seg (fordi han får den til å bli borte). Men de kan ikke se bort fra Sai Babas ord da han sa: ”Vitenskapen transformerer ting, flytter dem rundt, studerer hvordan de er sammensatt, omgrupperer delene og frigjør energien som ligger latent i dem. Men jeg skaper selve tingene. Og de er like varige som noe som finnes i naturen! ” (Sathya Sai Speaks, bind 2, s.73, ny utg.) Hva Sai Baba sier om sine produksjoner.
Jeg har hørt helt tydelig Sai Baba si om en ring som han angivelig materialiserte foran oss, at det var: ”1 karat diamant og 22 karat gull ”. Han bedro meg da han ga meg ringen, for han sa at det var en ”bedre ring ” enn ringen med en hvit (klar) diamant som han angivelig forandret den fra, og som han verbalt bekreftet var en diamant. Så langt jeg kjenner til har han aldri en eneste gang stanset de stadige uttalelsene fra de aller fleste tilhengerne om at ringene og øreringene etc. har ekte diamanter ... dette snakket og bedraget det innebærer, passer ham tydeligvis bare så altfor godt. Sai Baba ga også et ’diamantsmykke ’ til dr. Michael Goldstein fra USA, en mann som er til de grader lettlurt, og som har vist hvor lett han blir smigret av Sai Baba. Tenk på donasjonene som dette har inspirert! Det var rett etter at jeg hadde sagt i et privatintervju at jeg ville donere penger, at Sai Baba sa at han skulle gi meg en ring neste dag. Alt i alt har vi gitt over £15,000 til Sai Baba.
Hr. Victor Kanu, meget velkjent innen Sai-bevegelsen og nå rektor på et Sathya Sai-college i Zambia, hadde fått en så å si identisk ring et år eller så før meg. Da jeg spurte ham om den, fortalte han meg at ”Swami sa at en av og til kunne se ham i ringen ”. Så Sai Baba plantet tanken i ham om at denne silhuetten, frembragt av en juvelers billige teknikk, faktisk viser Sai Baba. Dette varemerket av ønsketenkning er blitt standard hos de fleste Sai-tilhengere, for den mørke silhuetten en kan se – den er veldig uklar og varierer med lys og omgivelser – er synlig i de fleste ringene med stener som Sai Baba kaller diamanter. Sai Baba gjorde dette da han ga en ring med en mindre, hvit diamant til en hr. Kaufmann fra Danmark, mens jeg satt ved siden av ham i et intervju i 1989. Den berømte hr. Kamani var leder for det kjente, indiske diamanatselskapet Tata Industries. Ifølge hr. Kanhaia Jee, mangeårig leder for administrasjonen på Sai Babas universitet Vidyagiri i Puttaparthi og med en ring nesten helt lik min, så fortalte hr. Kamani ham en gang han var hos Sai Baba, at: ”den grønne stenen kan bare være en diamant.” Det virket veldig overbevisende den gangen, selv om hr. Kamani ikke hadde utført noen vitenskapelig analyse av ringen sin. Siden har jeg lurt på hva hr. Kamani faktisk kan ha sagt, eller hvorfor han sa det Kanhaia Jee refererte ... kanskje fordi han ikke ville skuffe en annen tilhenger? Det er velkjent at indere sier ja og er enige for ikke å forårsake tap av ansikt eller forlegenhet etc., et meget forvirrede trekk som alle som reiser til India oppdager før eller senere. I tillegg til det ovenstående kan nevnes rapporten fra Robert Bruce, som fortalte meg at han traff en mann som gikk for å være Australias fremste ekspert på opaler. Robert Bruce fortalte at denne mannen anslo verdien av stenen i hans ring (også grønn og av samme størrelse og sliping som min), til å være ”mellom fem og seks millioner dollar”!
Enhver som vil sjekke verdien av verdens dyreste diamanter, vil snart se at dette var en fantastisk sum for en så liten sten. Den perfekte, hvite diamanten som ble gitt til Elizabeth Taylor av Richard Burton på 1970-tallet, var bare verdt £200,000.-. For meg virker det nå som om den mannen, hvis han da var noen slags ekspert i det hele tatt, burde holdt seg til opaler. Jeg har også hørt det hevdet at noen som hadde en ring med en grønn sten lik min, fikk den undersøkt hos Tiffanys i New York. Denne forretningen skulle ha beholdt ringen i to uker eller så, og resultatet var angivelig at stenen var en ekstremt sjelden diamant av et slag som bare var kjent i det eldgamle India. Jeg trenger vel ikke si det ... det finnes ikke noe dokumentert bevis på noen av de ovenstående påstandene. Det var tydeligvis bare en blanding av innbildning og ønsketenkning, om det ikke var en direkte usannhet ... eller ganske enkelt et fantasifoster basert på et misforstått rykte. Slike rykter danner grunnlaget for mye av det som sies og skrives om Sai Baba, og for å sluke det hele, må grensene for ens godtroenhet være på nivå med en treårings.
For flere tiår siden sa Sai Baba til hr. Karanjia, redaktøren for det indiske, marxistiske magasinet Blitz: ”Det jeg gjør er en annerledes skapelseshandling. Det er ikke magi og heller ikke siddhi-krefter. For det første er jeg ikke ute etter å få noe igjen. For det andre lurer jeg ikke folk ved å overføre gjenstander, men jeg skaper dem. ” Og: ”Jeg skaper totalt. Hva jeg enn vil, materialiserer seg øyeblikkelig. ” (Fra Spirit and the Mind, Samuel Sandweiss, s. 241.) Noen av Sai Babas tilhengere poengterte overfor meg at Sai Baba advarte tilhengerne mot å ta ringer og andre ting han hadde gitt dem, med til juvelerer. Selv et barn skulle kunne gjette hvorfor han egentlig ville sette en stopper for det. Men så ser ofte barn visse ting klarere enn voksne med sine indoktrinerte sinn. Det finnes en historie i omløp, om at da noen prøvde å selge en ring fra Sai Baba, så forsvant den simpelthen. Sikkert bare enda en måte å forhindre at folk skulle ta sjansen på å få en objektiv test for å se om smykkene er ekte. Hele desinformasjonssystemet rundt Sai Baba virker i nøye lukkede sirkler som ikke synes å ha noen løse tråder ... og, fordi det er en ekstrem form for subtilt selvbedrag, er det også ytterst vanskelig å frigjøre seg fra det når en først har vevet sitt liv rundt det.
Alle disse formene for illusoriske tanker som Sai Baba har sådd i sinnene til tilhengerne, og som jeg selv var inne på i en kort periode, holder ledere i Sai-bevegelsen som Anil Kumar fra India, Art-Ong Jumsai fra Thailand, Samuel Sandweiss og Al Drucker fra USA, Jagadeeshan fra Malaysia og Thorbjørn Meyer fra Danmark for å nevne noen, fortsatt fast ved, til tross for alt som beviser det motsatte. De har selvfølgelig alle blitt ’testet ’ av Sai Baba inntil de sluker rått alt som Sai Baba sier, og det er hovedsakelig derfor de er hans betrodde VIP ’er og blir belønnet med forskjellige privilegier (som de åpenlyst er stolte av). Det virker dessuten som om disse menneskene er ute av stand til å se i øynene at de må erkjenne og innrømme at Sai Baba i stor utstrekning har holdt dem for narr. Ifølge Sai-dogmen blir en åndelig høyerestående av ikke å miste troen på Sai Baba, det gir ”god karma ” og kan saktens også gjøre en skikket til ’frigjøring ’ fra gjenfødsel etc. Lykke til, til dem som baserer livene sine på dette usikre løftet. Ellers kan en ved å stille spørsmål ut fra sunn fornuft, frigjøre seg fra hele illusjonen og åpne både øyne og sinn for å få tilbake respekten for fakta og den sannheten som de er en naturlig indikator for. Det er dessuten nesten umulig å åpne hjertet i forhold til alle de lidende menneskene som Sai Baba har ført så grundig bak lyset og dem som han har misbrukt seksuelt, uten å være ærlig nok overfor seg selv til å undersøke saken nøye. Da vi besøkte Lucas Ralli og hans kone i London i 1987, fortalte han at Sai Baba en gang hadde ’materialisert ’ en ring med en hvit (klar) diamant til ham. Så snart han heiste seg ned med knyttnevene i gulvet for å sitte med bena i kors på terassen utenfor intervjurommet, kom den uvante ringen borti marmorgulvet, og ’diamanten ’ delte seg i to deler. (Diamanter kan deles med et skarpt slag, men ikke av den slags trykk det dreide seg om her.) Ralli sa at Sai Baba forklarte dette for ham neste dag, med at det var ”en viss konsentrasjonsfeil under visualiseringen ” av gjenstanden han skulle frembringe. Den samme forklaringen fra Sai Baba er blitt publisert av en annen tilhenger-skribent som opplevde en lignende ’feilvare ’ fra Sai Babas ’allmektige ’ hånd. En kan ikke hjelpe for å lure på hvorfor en som hevder at han alltid er perfekt, alltid er i en bevissthetstilstand der han er i ett med alt, osv., osv. ... kan ha slike småfeil. Men feil er det sikkert at han har, og i en slik grad at det nesten er normen ... f.eks. i hans vage og ofte feilaktige taler.
Er alle Sai Baba- ’produksjoner ’ høyst sannsynlig bedrag?Det er opplagt god grunn til å være sterkt i tvil om selv en eneste av gavene hans er hva han eller tusenvis av tilhengere sier at de er. Jeg regner med at den eneste sannsynligheten for å få et slikt bevis, er hvis Sai Baba brukte noen penger fra milliardene sine på å kjøpe en ekte diamant og gi den til noen for å få den testet. Hittil har alle ringene som overhodet glitrer, en lukket innfatning på baksiden, og dette faktum er tilstrekkelig for oss til å hevde at det ikke finnes en eneste slik ring fra Sai Baba med en ekte edelsten av virkelig verdi. Ville en person med alle sine åndsevner i god behold kunne tro noe annet, hvis ikke offisiell dokumentasjon fra en anerkjent ekspert kunne legges frem? Men noe slikt bevis finnes ikke. Dette er i seg selv en ganske forbløffende kjensgjerning som illustrerer graden av tankekontroll som hele ’historien ’ om Sai Baba og Sai Baba-bevegelsen utøver på dem som får noe fra Sai Baba. Jeg har selv vært et offer for det til tross for min rigorøse vitenskapelige og filosofiske utdanning og store mengder kritiske skrifter, som jeg har publisert om metodologiske svakheter ved ulike vitenskaper og andre tankesystemer. Så kom igjen, du er ikke alene!
Jeg vil også gjerne minne om at Internett har en redegjørelse om at Jesusfiguren på et lite trekors (som Sai Baba fikk Hislop til å tro var laget av et stykke tre fra det opprinnelige korset), var blitt undersøkt av kunsteksperter som erklærte at det høyst sannsynlig er en artikkel som var i alminnelig produksjon i Storbritannia i det nittende århundret. Dessuten var den såkalte ’lille Bibelen ’ som Sai Baba ’manifesterte ’ i julen for noen år siden, identisk i utseende med en som selges mange steder i India og andre steder, og som til og med kan kjøpes i Sai Baba-butikker her og der, f.eks. i Australia. (Se på websiden <http://www.exbaba.com/articles/premanand3.html> Alle disse ’mirakuløse ’ produksjonene passer inn i et mønster ... som vel ikke kan kalles annet enn et utspekulert og listig bedrag. Så er det de gyldne lingamene som Sai Baba tydeligvis svelger innen 24 timer før Shivaratri-dagen (en yoga-teknikk som visstnok ofte er blitt demonstrert (f.eks av Swami Premananda som er i fengsel på livstid, og diverse vandrende fakirer), og som han da gulper opp igjen under stor ståhei og med påstand om at gullet var tilstede i kroppen hans hele tiden! Ja, ja, det er vel lov å prøve seg ... De fleste av de såkalte ’Sai-brødre og –søstre ’ vil uten tvil tro at uansett hva som skjer – selv om det setter Sai Baba i skammens lys aldri så mye – likevel bare er ’hans guddommelige spill ’ – humbugmakeriet, fingerferdighetene, løgnene, skrytet, strebingen etter makt, sexovergrepene mot unge menn så vel som kritikken, fordømmingen og det som verre er, av dem som kritiserer ham. Enhver som snakker ut eller tror på kritikerne lider av – ut fra det Sai Baba lærer sine papegøyer – ’apesinn ’ eller fortrinnsvist ’et galt apesinn ’. Men det er dessverre de selv som er fanget som apekatten med hånda i krukka, fordi den ikke vil slippe de dyrebare peanøttene. De kan ikke få rost Sai Baba nok som et vidunderlig forbilde for menneskeheten ... i hvert fall ikke nok til å stoppe ham fra å rase over at 90% av dem ikke er gode tilhengere. Hvor grundig villedet er egentlig da de ti prosentene som er ’gode ’? Sinnet steiler ved tanken på å skulle anslå det. Vel, jeg burde jo vite det. Helt uoppfordret sa Sai Baba ved to anledninger til min kone rett foran meg at jeg var ”en god, god, meget god mann ”. Så kanskje han ikke alltid tar så feil, ha-ha .... jeg får håpe det. Jeg følger ham fortsatt i en ting i hvert fall, for han sa også til meg i et privatintervju: ”Skriv, skriv ... det du gjør er riktig! ” ( ”Write, write ... what you are doing is right! ”)
|
I
1986 hadde min kone og jeg to intervjuer to morgener etter hverandre
(22. og 23. desember). I løpet av det første privatintervjuet med oss
to, sa Sai Baba til henne: ”Han bekymrer seg om penger. ” Jeg må innrømme at
det noen ganger var sant nok. Men det er likevel svært få som ikke på
et eller annet tidspunkt gjør det. Akkurat da bekymret jeg meg imidlertid
ikke i det hele tatt, så jeg svarte: ”Swami, jeg har så mye penger nå,
mer enn jeg noen gang har hatt. ” Det var tilfelle, for jeg hadde nylig
arvet noen penger etter moren min, men vi var definitivt ikke rike etter
vanlig, vestlig standard for å si det mildt. Jeg la til at jeg ønsket
å donere penger. Han sa at jeg kunne velge hva det skulle gå til, sykehus-
eller utdannings-fond. ”Det er ikke til meg, men til studentene mine, ”
la han til. Rett etterpå pekte han på meg og sa til min kone: ”God,
god ... veldig god mann! ” Så
undersøkte han øyeblikkelig hånden min og spurte om ringen jeg hadde
var gifteringen min (den var på høyre hånds ringfinger, men den var
ikke den vanlige typen, for den var av sølv og gull med små, innsatte
malakitt-stener. Når en så tilbake på det, ville en skeptiker si at
Sai Baba vurderte tykkelsen av fingeren for ringen som skulle ’produseres ’
neste dag. Et minutt senere sa han at han skulle kalle oss inn til et
nytt intervju neste dag, da han skulle gi meg en ring. Kort etter det
veivet han hånda rundt foran min kone i det hun gikk ut av det private
intervjurommet, og frem kom en sølvamulett som han ga henne. Hoveddelen
av det og intervjuet neste dag har jeg skrevet utførlig om i min bok,
der jeg ikke nevnte det pengemessige aspektet, for jeg var blitt ledet
til å tro at alt snakk om slike ting i forbindelse med Sai Baba var veldig
galt. At jeg allerede hadde donert £3000 pr. post nevnte jeg diskrét
ikke, og Sai Baba nevnte det heller ikke. Ut fra mitt ønske om å tro på hans
allvitenhet, tenkte jeg at han allerede visste det. Nå tror jeg det
er sannsynlig at han ikke gjorde det. Hvis han gjorde det, kunne han
ha blitt informert av staben sin om at en person som hadde donert denne
summen nå var i ashramet. I så tilfelle kunne han ha gitt oss intervjuer
fordi han regnet med at han kanskje kunne få en donasjon til fra oss.
Jeg sier ikke at han gjorde det, men at det er høyst sannsynlig. Lederen
for vår danske gruppe var ikke en særlig kløktig person med en tendens
til å sluke rått alt han ble foret med av Sai Baba. Fra sin faste plass på
tempelverandaen snakket han flere ganger med Sai Baba om gruppen vår og om
et mulig intervju, før det fant sted. Denne lederen var alltid meget
ordknapp når det gjaldt hva som foregikk, og har siden bevist fullt
og fast at han er aktivt engasjert i å dekke over skandalene rundt Sai Baba.
Han har vist at han er en intrigant og upålitelig person (pålitelig
bare overfor Sai Baba). Derfor mistenker jeg ham for å ha gitt Sai Baba opplysninger
om meg og mitt yrke (også uten å være klar over det). Kort sagt, så
finnes det overhodet ingen bevis som skulle tilsi at Sai Baba hadde noen data
fra sin ’allvitenhet ’ i dette tilfellet. I det første intervjuet sa
Sai Baba til meg to ganger: ”Vær klar! ” Jeg visste ikke hva han siktet til
da, men forsto senere at det må ha dreid seg om pengene han ventet seg. Neste
dag i det private intervjurommet, spurte Sai Baba meg snart: ”Hvor mange penger
skal du donere? ” Jeg hadde ikke tenkt på det i det hele tatt siden dagen
før. En sum kom inn i tankene mine: ”6000 pund, Swami, ” sa jeg og tenkte
at det ville bli £9000 til sammen. Dette utgjorde godt over halvparten
av arven min. Jeg la til at det kom fra moren min. Han spurte hva hun
het, og jeg fortalte ham det. Han sa: ”Jeg skal bygge en innendørs idrettshall
til studentene mine, og hennes og ditt navn vil bli satt opp på veggen. ”
Jeg trodde da på Sai Babas påstand om at han – fordi han var allestedsnærværende
i alles hjerter – visste (eller kunne vite) alle ting. Jeg tenkte ikke
at han ikke kunne ha visst hva hun het, men det virker ganske
opplagt for meg nå når jeg er overbevist om hans feilbarlighet. Den
typiske tilhenger vil anta at Sai Baba bare lot som om han ikke visste hva
hun het. Dette er en av Sai Babas smarteste måter å lure folk på: han later
som om han vet alt, men oppfører seg som om han ikke gjør det. Men problemet
er at han later som så mye og om så mange ting så ofte, at han til slutt
mister all troverdighet. Det går ikke an å resonnere med en person som
er fanget i det systemet av forklaringer som omgir Sai Baba, og som på forskudd
frikjenner ham fra alt som tenkes kan. Sai Baba satte selvfølgelig aldri hverken
mitt eller min mors navn opp noe sted, og jeg har aldri beklaget det.
Jeg var slett ikke ivrig på tanken uansett, men ville ha akseptert det
”hvis Swami ville det ”. Jeg har alltid mislikt skryt og snakk om hvilke
gode ting en har gjort ... som Sai Baba pleide å lære oss og en gang nesten
etterlevde selv. Nå har han tydelig vist at han er verdens største skrytepave. I
intervjuet den andre dagen ’tok ’ Sai Baba forøvrig en ring med en hvit (klar)
sten et eller annetsteds fra. Den var mellom 1 og 3 karat (Sai Babas standard
’mindre diamantring ’) og viste seg å være for liten for min finger.
”Det gjør ingenting, ” sa han. Så tok han min kone og meg med inn i det
private rommet igjen. Da vi kom ut igjen, tok han frem ringen med den
hvite stenen igjen og sendte den rundt til noen damer. Han ba en indisk
dame om å beskrive den. Hun sa at det var en diamant innfattet i gull
formet som en lotus. Han bekreftet begge deler. Så spurte han hva jeg
ønsket meg, og jeg sa at jeg ikke visste, så han sa: ”Jeg skal lage
en bedre ring til deg. ” Han blåste tre ganger inn i den knyttede hånda
der han hadde holdt ringen med den hvite stenen, og da han åpnet hånda
igjen, var det en annen ring der med en større, grønn sten (ca. 5-6
karat). Tanken streifet meg den gangen at Sai Baba virket så ivrig på å få
meg til å donere, at hele situasjonen kanskje var enda en meget smart,
indisk måte å lure folk til å gi penger på. Men jeg avviste øyeblikkelig
denne kjetterske tanken. For gjør ikke Sai Baba, tross alt, så mye
for de fattige, for studentene sine, osv. (Siden da har jeg fått vite
at studentene hans for det meste kommer fra velsituerte middelklasse-,
ofte maktmeglende, rike familier og ikke minst sønnene til toppfolk
fra utlandet.) Nei, jeg satte all min lit til Sai Baba og hans forsikring:
”ikke brøkdelen av ett eneste øre (naya paise) blir noen gang sløst
bort, ” utvilsomt en løgn som frekt ble gjentatt selv etter at det ble
konstatert stygge mangler i de ufullstendige regnskapene til Central
Trust i 1993. |
Public Petition for Official Investigations of Sathya Sai Baba and his Worldwide Organization
View ex-follower signatures
(Spanish version PETICIÓNPÚBLICA PARA INVESTIGACIONES OFICIALES)