DESILLUSJONERT
Av TERRY GALLAGHER - tidligere SENTRAL-KOORDINATOR FOR AUSTRALIA I SATHYA SAI-ORGANISASJONEN
- brev til Bailey’ene -

Da jeg snakket med dere nylig ble jeg så glad for å høre at dere har bestemt dere for ikke å nevne eller utgi noe mer om Sai Baba i Quarterly Spiritual Digest (blad som de utgir. O.a.) 

Opplysningene om Sai Baba som dere har avdekket, er ting som jeg gjennom personlig erfaring også har funnet ut er sanne. 

Det som begynte som en vidunderlig, åndelig reise, endte med total vantro og bitter skuffelse da jeg oppdaget sannheten. 

Kanskje jeg skulle starte med begynnelsen og gi en kort beskrivelse av den reisen. 

Etter å ha lest en bok som het ”Man of Miracles”, dro jeg av sted til India med min kone og tre unge døtre i en organisert gruppe julen 1983. Det vi fant da vi kom til India, var noe jeg hadde lett etter hele livet. Den skjønneste, fredeligste atmosfære med vidunderlige mennesker som søkte sin egen, åndelige sannhet, mens de bodde i et samfunn der hele hensikten var å høyne bevisstheten om selvet og oppnå selverkjennelse gjennom læren til en levende guru – Sai Baba. 

Rett i nærheten av ashramet fantes det en grunnskole for gutter og jenter og forskjellige colleger for gutter, der åndelig undervisning var innarbeidet i de vanlige akademiske fagene. Disse skolene var gratis. 

Vi var alle sammen veldig imponert og motivert til å lære så mye som mulig om hva Sai Baba hadde å lære oss. 

Julefeiringen kom og gikk, og etter den ble vår familie kalt inn til et intervju med Sai Baba. Som et resultat av dette intervjuet, og av det som da virket som de mest perfekte omgivelsene for elever og hengivne for å utvikle sine åndelige liv, ga jeg en klekkelig donasjon til Central Trust for å hjelpe dem til å finansiere utdanningsprogrammene sine. 

Idet jeg forlot intervjuet sa Sai Baba til meg at jeg i fremtiden skulle sitte på tempelverandaen sammen med studentene fra collegene og de andre hengivne som satt der. Dette viste seg å gi meg muligheten til å treffe folk og iaktta det som foregikk på meget nært hold, noe jeg ellers ikke ville hatt mulighet til å gjøre. 

Vi hadde alle blandede følelser da vi måtte forlate ashramet og dra tilbake til Australia, triste over å dra og glade for det vi hadde opplevd. 

Vi dro tilbake til ashramet igjen i 1985 i en måned, og så i 1986 var vi der i syv måneder, og da gikk døtrene våre på Sai Babas skole. 

Det var i løpet av det oppholdet at jeg begynte å observere ting som fikk meg til å sette spørsmålstegn ved hva jeg hadde opplevd de andre gangene vi hadde vært der. Jeg har en vitenskapelig bakgrunn og begynte å iaktta at Sai Baba fulgte en fast rutine hver morgen og kveld under darshan, og i særdeleshet hvordan han materialiserte vibhuti (hellig aske). 

Jeg kommer aldri til å glemme det engstelige uttrykket i Sai Babas ansikt da han kom ut på tempelverandaen en tidlig morgen og mistet to små kuler med vibhuti foran meg i det han prøvde å ta i mot en rose fra en av college-studentene. Det ble ingen materialisering av vibhuti den morgenen! 

I månedene som fulgte observerte jeg hvordan han overførte disse vibhutikulene fra den ene hånda til den andre, mens han brukte brevene han samler inn fra de hengivne til å skjule bevegelsene. I de mange intervjuene som kom, observerte jeg også mer enn tretti tilfeller av ringer, ”diamanter”, japamalaer, vibhuti-beholdere, etc. som alle ble frembragt med fingerferdighet og bedrag. 

Til å begynne med holdt jeg disse opplysningene for meg selv. Jeg resonnerte med at hvis det var dette som fikk folk til å komme for å se Sai Baba og resulterte i at de ble mer åndelige, kunne det vel ikke skade! Til slutt fortalte jeg det til min kone og mine barn, som også gjennomskuet dette ”materialiserings”-lureriet.

Det var observasjonene og opplysningene som fulgte etter disse første funnene som bekymret meg mest, særlig de som hadde å gjøre med at Sai Baba på de mest groteske måter rotet med elevene seksuelt. 

Vi vendte tilbake til ashramet flere ganger i årene som kom og gjorde videre iakttakelser som vi fikk bekreftet av college-studenter og folk som hadde vært hengivne i lang tid og bodde i ashramet. I løpet av denne tiden var jeg Central Coordinator for Sathya Sai-organisasjonen i Australia i tre år. 

Det var ikke før i 1993, etter attentatforsøket på Sai Baba som resulterte i at fire college-studenter og to tempelassistenter ble myrdet, at vi tok vår siste tur til India. 

Formålet med dette besøket var å finne årsaken til hvorfor tidligere studenter ved Sai Babas college skulle ønske å drepe ham, særlig når de hadde fått en gratis utdanning! 

Øyenvitne-beskrivelsene var gruoppvekkende! Etter at de brøt seg inn i tempelet, ble fire studenter fanget i annen etasje der Sai Baba bodde. Hver av dem ble avhørt av politiet, og så ble de henrettet, en etter en!

Dødsstanken var overalt. 

Jeg undersøkte videre om Sai Baba hadde seksuelle forhold til college-studenter og skolegutter – noen av disse så unge som syv år – og om dette var grunnen til at tidligere elever ønsket å drepe ham. Til min forferdelse fikk jeg høre at dette var alminnelig anerkjent i India! Jeg følte meg syk og ville bare ta med meg familien og forlate ashramet og India så fort som mulig. Før vi dro, ble vi alle kalt inn til et intervju med Sai Baba, og vi fortalte ham hva vi hadde erfart og blitt fortalt. 

Sai Baba kom ikke med noen kommentarer til våre beskyldninger og var bare oppsatt på å få vite hvem som hadde fortalt oss disse detaljene og ba oss flere ganger om å fortelle ham det! Vi hadde hatt dusinvis av intervjuer i årenes løp, og dette var det mest anstrengende og ubehagelige intervjuet vår familie noen gang hadde opplevd. 

Sai Baba var anspent og urolig, og kroppsspråket hans sa oss alt, at det vi hadde funnet ut om ham var sannheten!

Vi forlot intervjuet og dro tilbake til Australia. Årene som kom var svært vanskelige åndelig sett. Vi konsentrerte oss om alle de positive aspektene vi hadde opplevd i de siste ti årene og fant trøst i det. 

Da vi prøvde å fortelle andre om våre opplevelser og sannheten om Sai Baba, ville ingen tro oss, bortsett fra dem som også hadde hatt lignende opplevelser, og stort sett hindrer frykten dem i å fortelle noe til andre! 

Det har bare vært i de siste tolv månedene at tidligere studenter og Sai Baba-hengivne har begynt å kommunisere med hverandre og bekrefte at opplevelsene er sanne og støtte hverandre åndelig og følelsesmessig når det trengs. 

Nå vet jeg sannheten om Sai Baba og ber inderlig om at andre også, kanskje gjennom bladet deres, vil følge både sin logikk og intuisjon for også å finne sannheten.
Varme hilsener,
Terry Gallagher
Ex-Central Coordinator i Sathya Sai-organisasjonen